Opphavsrett

Fra Piratpartiets Wiki
Revisjon per 26. mar. 2019 kl. 06:07 av {{| (diskusjon | bidrag)}} (Selvskrevet i Category:Opphavsrett)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

De etiske aspekter omkring opphavsrett

Hvis vi skulle prøve å se objektivt på prinsippet om copyright, er det egentlig en fundamental rett å kunne nekte andre å fremføre en sang, melodi eller tekst fordi noen tilfeldigvis var førstemann til mølla? De fleste vil si ja ganske øyeblikkelig. Men er dette fordi opphavsrett er en grunnleggende rettighet som har vært gjeldende i uminnelige tider, og kan vi kalle opphavsrett en universell moralsk lov? Skal det være sånn at førstemann til å sette sammen noen toner til en slags melodi dermed har en eksklusiv rett til å nekte andre å lage eller fremføre noe som ligner? Hvor går grensen for krav til ulikhet for at det ikke skal kalles «plagiat»? Loven er klar på dette, men her ser vi på konseptet omkring opphavsrett fra et etisk og rasjonelt standpunkt, uavhengig hva et tilfeldig lands lover sier om temaet. Som vi snart skal komme inn på, er faktisk offentlig fremføring av Happy Birthday uten å betale royalties strengt tatt forbudt, så her må vi kalle en spade for en spade og si at det er mye omkring opphavsrettspørsmålet som er komplett idioti og ikke fortjener respekt.

Når folk flest vil si ja på spørsmålet om opphavsrett er en grunnleggende rettighet, er dette et resultat av vanetenking. Faktum er at konseptet opphavsrett og copyright er et relativt nytt begrep som ble formalisert i «Statute of Anne» i 1710. Vernetiden var 14 år, med mulighet for utvidelse i ytterligere 14 år. Etter dette ble verket public domain og tilgjengelig for fri bruk av offentligheten.

Og er ikke dette nok? Åpenbart ikke. Vernetiden er i ettertid blitt utvidet med ujevne mellomrom etter krav fra diverse interessegrupper, og copyrighten gjelder nå til og med 70 år etter opphavsmannens død. Hvilke grunner finnes det for å beholde opphavsretten så lenge? Hvorfor skal den i det hele tatt vare mer enn en tidsbegrenset periode på, la oss si 20 år? Det er kun innen profesjoner som bedriver kreativt åndsverk som gir inntekter etter ens død, så hvorfor skal opphavsretten i det hele tatt eksistere etter at vedkommende er død?

La oss ta et eksempel: En person skriver en sang som tyveåring. Han lever til den respektable alder av 100 år. Denne sangen blir altså holdt under copyright i 150 år! Det får være måte på grådighet.

Happy Birthday

Som et tragikomisk eksempel kan vi ta teksten til «Happy Birthday» som faktisk, tro det eller ei, er under copyright. Vi bryter her copyrighten ved å gjengi dens komplekse struktur:

«Happy birthday to you» x 2
«Happy birthday to [navn]»
Gjenta første linje

Åpenbart stor kunst som krever den største beskyttelse. I følge unhappybirthday.com ble melodien først publisert i 1893, og har etterhvert gått over i public domain. Det er derfor trygt å nynne melodien offentlig uten å bryte opphavsretten. Dette høres ut som en dårlig vits, men det har vært eksempler på ting som dette, noe oppegående folk forhåpentligvis vil se absurditeten i:

  • «American Society of Composers, Authors and Publishers» (Ascap) ville ha royalties hos jentespeiderne i USA for sanger de sang rundt leirålet.[1]
  • Gramo vil ha royalties for at leiebilkunder hører på radio i bilen. Administrerende direktør i Gramo, Martin Grøndahl, mener landets 18.000 leiebiler er å anse som offentlige rom i betydningen at musikkavspilling fra bilradioen er offentlig fremføring som utløser vederlag.[2] De fikk gjennomslag for dette i Asker og Bærum tingrett, og Gramo ser for seg et vederlag på 400 kroner per leiebil. Med 18.000 leiebiler i Norge betyr det 7,2 millioner kroner ekstra i året i inntekter til Gramo.[3]

Copyrighten på teksten til Happy Birthday skulle egentlig gått ut i 1991, men er forlenget til minst 2030 i USA. Inntil da er det faktisk forbudt å synge sangen i det offentlige rom uten å betale royalties. Hver dag tjener Warner Music Group rundt $5000 på denne omfattende komposisjonen, nærmere to millioner dollar i året.

Saken her er at det er en ekstremt enkel tekst som enhver fireåring lett kunne forbedret. Skal vi bruke rettssystemet på noe så banalt som dette, og hvor går grensen for hva som skal gå an å beskytte? Sangen består strengt tatt ikke av annet enn en eneste setning («Happy birthday to you») som blir gjentatt fire ganger, der den eneste variasjonen er at ordet «you» blir byttet ut med et navn i runde tre. Betyr dette at man ved å si «Happy birthday to you» til noen i det offentlige rom bryter «rettighetene» til Warner?